Jeg er et menneske med følelser. Når jeg ser lidelse, krig og mennesker på flukt, kjenner jeg det langt inn i kroppen. Instinktivt ønsker jeg å hjelpe. Men det er nettopp da vi også må våge å løfte blikket – og spørre oss selv: Hjelper vi egentlig flest mulig ved å ta imot noen få? Eller hjelper vi først og fremst vår egen samvittighet?
Jeg ønsker ikke å snakke ned individene som flykter. Tvert imot – de fleste er ressurssterke mennesker som hadde trengt å være hjemme, i sine lokalsamfunn, i sine land. Men dagens innvandringspolitikk redder bare de som har ressurser og nettverk til å komme seg hit. Hva med alle de som blir igjen?
Vi må tørre å si det: Norge – og Europa – viser stor vilje til å ta imot flyktninger. Men samtidig gjør vi for lite med det grunnleggende problemet: Årsakene til at mennesker må flykte.Etter andre verdenskrig opprettet vi FN for å sikre fred, stabilitet og menneskerettigheter. I dag er 193 land medlemmer, men hvor er innsatsen når krigsforbrytelser skjer i sanntid – i Gaza, i Ukraina? Hvor er kraften, hvor er viljen?
Slik jeg ser det, er det egoistisk å tro at vi løser verdens problemer ved å hente noen få – fremfor å styrke hjelpen der krisene oppstår. Hvis vi virkelig ønsker å hjelpe, trenger vi en ny og mer robust utviklingspolitikk, og et FN som faktisk tør å bruke den autoriteten det ble skapt for.
Dette er vanskelige spørsmål, og jeg har ikke alle svar. Men jeg tror det er på tide at vi våger å tenke større – og mer langsiktig. Å hjelpe handler ikke alltid om å gjøre det som føles riktig der og da. Noen ganger handler det om å gjøre det som virker.
Innvandring til Norge : Mellom 1990 og 2016 kom det omtrent 788 531 innvandrere til Norge. Familie: 283 478 - Beskyttelse (flyktninger): 156 590 - Utdanning: 80 956.
Litt frem i tid I 2024: Omlag 1 174 665 innvandrere har kommet siden 1990, med 51 212 innvandrere alene mellom 2023 og 2024
Når Norge velger å ta imot mennesker som lider nød, er målet å gi trygghet, muligheter og et bedre liv. Likevel viser statistikken at enkelte grupper er overrepresentert i kriminalitet. Dette reiser vanskelige spørsmål: Hvorfor skjer dette? Hva er de bakenforliggende årsakene? Og hvordan skal vi møte utfordringen?
Tallene fra SSB er tydelige: Mellom 2020 og 2023 ble det registrert rundt 121 siktelser per 1000 innvandrere, 108 per 1000 blant norskfødte med innvandrerforeldre, mot 76 per 1000 i øvrig befolkning. Dette betyr ikke at alle innvandrere begår lovbrudd – langt derifra – men det viser at enkelte grupper statistisk sett er mer utsatt.
Spørsmålet er ikke om tallene stemmer, men hvordan vi skal forstå og forholde oss til dem. Skal vi se på de bakenforliggende årsakene og satse sterkere på integrering og forebygging? Eller skal vi redusere ressursbruken på dem som ender opp i kriminalitet? Dette er spørsmål vi må stille dersom vi virkelig ønsker å forme et samfunn vi med stolthet kan overlate til våre barn.
Dette diagrammet viser hvor mange personer som blir siktet for kriminalitet per 1000 innbyggere i perioden 2020–2023.Blant innvandrere er tallet 121 per 1000 – altså omtrent 1,2 av 10 personer.Blant norskfødte med innvandrerforeldre (2. generasjon) er tallet 108 per 1000 – omtrent 1,1 av 10 personer.Til sammenligning er tallet for øvrig befolkning (nordmenn flest) 76 per 1000 – altså 0,8 av 10 personer.Setter vi innvandrere og deres etterkommere i én gruppe, får vi en samlet rate på 118 per 1000 (1,18 per 10 personer), mot 76 per 1000 (0,76 per 10 personer) i øvrig befolkning.👉 Det betyr at personer med innvandrerbakgrunn samlet sett er over 50 % mer utsatt for å bli siktet for kriminalitet sammenlignet med nordmenn flest.